Figur over tredelingen av bærekraft: Det økonomiske, sosiale og økologiske overlapper hverandre og former en helhetSelve begrepet bærekraftig kjøttproduksjon kan låte som en selvmotsigelse. Men om det er nok politisk og folkelig vilje, kan alle i Norge spise norsk kjøtt og meieriprodukter som er bærekraftige og ikke skader hverken mennesker, dyr eller miljø.

For én ting er sikkert: Kjøttproduksjon i Norge i dag er langt fra bærekraftig. Det er et begrep som oftest knyttes til miljø, og da gjerne klimagassutslipp, men bærekraft er så mye mer. Det er tre viktige overlappende områder som utgjør helheten av bærekraft: Sosial velferd, økonomisk holdbarhet og forvaltning av naturmiljøet. Det er altså ikke bærekraftig hverken om dyrene lider under produksjonspresset, kjøtt og melk ikke bidrar til folks helse, bøndene ikke får økonomien på gården til å gå rundt, eller om produksjonsmetodene utarmer matjord og forgifter naturen. Vi kan ikke tro at vi kan være gode bare på én ting av gangen – alle deler teller.

Dagens sørgelige situasjon

Hvordan kan vi ha bærekraftig kjøttproduksjon i Norge? Først må vi vite hvordan det står til i Norge i dag.

Norske bønder er en utdøende rase. Langt fra alle klarer å tjene nok, og tre av fire gårdsbruk er lagt ned de siste 50 årene (kilde). De som klarer å holde hodet over vannet er dessverre ofte nødt til å gjøre det på bekostning av dyrevelferd, miljø og helse. Mange legger om driften til svin og kylling som baserer seg på billig, svært energi- og proteinrikt kraftfôr og dyr som er avlet frem til å vokse unaturlig raskt.

En moderne kylling fôres opp til sine 1,3 kilo på 30 dager og blir deretter slaktet. Mange dør allerede før den tid av sirkulasjonssvikt fordi hjerte- og karsystemet ikke klarer å holde tritt med den raske veksthastigheten, eller de får smertefulle beinproblemer fordi knokler og leddbånd blir overbelastet av den raske veksten. En moderne gris legger i snitt på seg en halv kilo hver dag fra den fødes til den slaktes etter et halvt år. Purkene får mange store kull tett i tett og er utslitte etter korte 2 år og slaktes.

Bønder som driver med melkekyr er nødt til å gi mer og mer kraftfôr til kyrne for at de skal produsere mer melk per ku, for at økonomien skal gå rundt. I 1939 melket en ku i snitt rundt 2600 liter melk i året, nå melker en norsk ku i snitt det tredobbelte. Selv om kyr før fint levde til de ble 15–20 år gamle, blir de fleste slaktet når de er knappe 3–4 år gamle i dag, fordi de blir utslitte og syke av det høye ytelsesnivået. Bønder som driver med storfe og sau gir også stadig mer kraftfôr til dyra sine, tross i at dette er dyr som i utgangspunktet skal spise gress og grovfôr, ikke kraftfôr. Dyrene går stadig mindre ute i utmark hvor gress og urter vokser uten noen innsats fra oss, og mange beiter gror igjen.

Et beite med falleferdig skigard og gjengrodd med geitrams. Foto: Oda Omholt

Kraftfôr med vond bismak

Dette energi- og proteinrike kraftfôret, som gjør at de hurtigvoksende grisene og kyllingene vokser enda raskere, at verpehønene legger egg etter egg, og kyr melker tusenvis av liter i året – hva består det egentlig av, og hvor kommer det fra?

Sammensetningen av kraftfôret varierer, men felles for dem alle er at utviklingen går mot mer importerte råvarer. Det er særlig soya, mais og hvete som importeres, og over halvparten av råvarene i kraftfôr er importert. Bygg og havre er hovedingrediensene som dyrkes i Norge. Det er en helt uholdbar situasjon at husdyrene våre fôres ikke bare med korn og belgvekster som kunne vært menneskemat, men at de attpåtil er importert fra utlandet, slik at vi gjør oss avhengige av store arealer utenfor våre egne grenser til å bare fôre dyrene våre.

Soya er den viktigste ingrediensen for protein i kraftfôret, og hvert år importeres over en halv milliard tonn soya fra Brasil. Soyaen kommer med båt rundt en gang i måneden til et anlegg i Fredrikstad, og skulle leveransen utebli, ville norsk produksjon av kylling, svin og laks måtte stanse opp i løpet av et par måneder (Kilde: Uten soya stopper norsk landbruk, Aftenposten). Norge er altså helt avhengig av soyaimport slik situasjonen er i dag, og det gjør oss svært sårbare.

Soyaen i Brasil dyrkes i endeløse monokulturer på det som en gang var cerrado, verdens mest artsrike savanne. Det biologiske mangfoldet ødelegges av agroindustrien, familielandbruket fordrives, mengdevis med giftige sprøytemidler sprutes over de ufattelig store soyaåkrene og forgifter lokalbefolkningen og naturmiljøet, og andelen ikke-genmodifisert soya blir stadig mindre. Det er ingen selvfølge at Norge skal klare å holde stand mot genmodifisert soya i fremtiden etter hvert som færre land krever GMO-fri soya, prisene stiger og GMO-industrien øker presset mot den siste resten av GMO-fri dyrkning.

Avhengigheten av soya og importerte fôrråvarer er uetisk og risikofylt. Bare knappe 3 % av Norge er dyrkbar jord, og matjord bygges ned i en skremmende takt. Vi har ikke nok jordbruksareal i Norge til å dyrke nok kraftfôr til dagens behov uansett om vi skulle klare å utvikle norske alternativer til soya, slik som raps, lupin og alger. Når den lille matjorden vi har forsvinner bit for bit, og Norges befolkning samtidig stadig øker på grunn av kontinuerlig innvandring, skjønner man at det er en uansvarlig og risikofylt situasjon vi er i. Ansvar er å planlegge langsiktig, for flere generasjoner frem i tid.

Dyrenes rolle

Dyrenes ideelle rolle er å foredle ressurser vi ikke selv kan benytte oss av, å gjøre ikke-mat om til mat, slik at vi får mat av høy kvalitet, uten at det går på bekostning av åkerjord til dyrking av menneskemat.

Gris og kylling har tradisjonelt sett vært dyr som hovedsaklig utnyttet seg av matavfall fra menneskene, da de er enmagede dyr akkurat som oss. De fleste steder i verden bortsett fra Europa lar man fremdeles grisene rote rundt som renovasjonsarbeidere og spise det som ikke egner seg for mennesker, i stedet for å stå i en bås og bli fôret med mat som kunne blitt spist av oss, og som har gjort krav på areal, energi og ressurser å dyrke og foredle.

Produksjonen av storfekjøtt og sau-/lammekjøtt har økt i samme takt som befolkningsveksten i Norge siden 60-tallet, rundt 0,3–0,4 gangers økning. Den totale melkemengden har faktisk gått ned siden 60-tallet, etter en produksjonstopp rundt 1990. Produksjonen av svinekjøtt, derimot, har blitt dobbelt så stor i samme tidsrom. Eggproduksjonen har triplet seg. Det er allikevel ingenting opp i mot kyllingproduksjonen, som har blitt svimlende 82 ganger større i den samme perioden. Det vil si at all nesten all veksten i kjøttforbruk siden 60-tallet har blitt tatt ut i økt forbruk av kyllingkjøtt, og litt i svinekjøtt og egg.

Ku, sau og geit er drøvtyggere med fire mager, som betyr at de har utviklet seg til å spise gress og urter, og til og med kvister og bark i geitas tilfelle. Dette er fôr som er helt uegnet for menneskemat, og som gladelig vokser steder hvor det ikke kan dyrkes mat til mennesker. Drøvtyggerne foredler det uspiselige og gjør det spiselig. Dyr som har spist gress og urter gir også sunnere kjøtt og melk med blant annet en riktigere fettsyresammensetning, altså at det er større mengde av de gunstige omega-3-fettsyrene og mindre mengde av de betennelsesfremmende omega-6-fettsyrene.

Det er innlysende at kjøtt og melk fra dyr som spiser frisk mat de er ment å spise, er sunne og friske og får være ute i sol, frisk luft og ulendt terreng, er sunnere enn kjøtt og melk fra dyr som spiser død, gjennomprosessert mat de er uegnet til å spise og som attpåtil inneholder sprøytemiddelrester og soppgifter (mykotoksiner), vokser unaturlig raskt, er i en vedvarende sykdomstilstand, er inne hele eller størsteparten av livet og beveger seg lite.

Okser beiter gress, slik de er ment å gjøre. Foto: Oda Omholt

Hva kan gjøres?

Hver region må gjenoppdage og utvikle sin egen bærekraftige kjøttkultur basert på lokale ressurser og behov. Svært tett befolkede områder har tradisjonelt spist svært lite kjøtt, slik som det østlige Kina, hvor all jord har vært brukt til å dyrke menneskemat og det ikke er plass til beitedyr, og man tradisjonelt holdt gris og høner som spiser avfallet fra menneskene. I Norge har vi så skrinn og liten mengde matjord og så ugunstig klima at vi aldri har kunnet mette alle munner bare på plantekost. Vi er nødt til å holde dyr for å utnytte ressursene som er i eng, beite og utmark. Felles for all bærekraftig kjøttproduksjon er at det er sløseri å fôre dyr med menneskemat.

I Norge står vi i særstilling med vårt magre areal med åkerjord, men relativt store areal med eng til dyrking av gress og grovfôr, og store areal med utmark i skog, fjell og hei. Dagens behov er mer dyrking av korn til kraftfôr, på grunn av svine- og kyllingindustrien og fordi høytytende melkekyr trenger stadig mer kraftfôr og mindre gress, men det er usannsynlig at Norge vil klare å øke korndyrkingen tilstrekkelig, og resultatet blir enda mer import i fremtiden.

Men det kunne vært annerledes. Norsk landbrukspolitikk kunne vært styrt på en måte som gjorde at det var mer lønnsomt med lavere melkemengde per ku og dermed lavere kraftfôrbehov, at kraftfôr ikke var billigere enn grovfôr og at grovfôr- og beitebasert produksjon ble belønnet. Norske bondesamvirker kunne lagt inn ressurser for å utvikle og videreforedle robuste husdyrraser som utnytter grovfôr bedre, er bedre til å beite i utmark og har bedre helse generelt. Norske helsemyndigheter kunne latt være å fremme hvitt kyllingkjøtt som bra for helsen, og mettet fett og rødt kjøtt som skadelig. Forbrukere kunne redusert kjøttforbruket generelt, sluttet å spise uetisk laks, kylling- og svinekjøtt, krevd bedre tilgjengelighet av norsk, gressfôret storfe- og lammekjøtt, og lært seg å tilberede andre deler av dyret enn bare filet og kjøttdeig.

Med grep som disse ville det vært mulig å utnytte våre naturgitte ressurser i Norge fullt ut, og belage oss på importert fôr i minst mulig grad.

I det gamle Norge gikk det ku, geit og sau på beite og i utmark på støl og sæter, fôret ble slått på enger og høstet i utmark, mens korn og poteter ble dyrket på åkrene i innmarken. Julegrisen fikk matrester fra gården, høner gikk ute på tunet, men var en sjeldenhet, og kylling til slakt var så godt som ikke-eksisterende. Det gamle landbruket var svært ekstensivt, altså at det krevde lite innsatsfaktorer som innkjøpt fôr, kunstgjødsel og sprøytemidler, men var i stedet basert på gårdens egne ressurser og arbeidskraft. Det gamle landbruket holdt kulturlandskapet åpent og bidro til et høyt biologisk mangfold på eng og beite. Til gjengjeld var det en mager tilværelse hvor mennesker og dyr kom seg gjennom vinteren på det de selv hadde dyrket og høstet. I dag kan vi ta med oss det beste fra det gamle landbruket, nemlig den utmerkede ressursbruken, og det beste fra vårt moderne landbruk, som er vår kunnskap, avanserte sorts- og dyreavl, og arbeidsbesparende maskiner og teknikker. Effektivisering er et gode, men bare om det er et verktøy for å nå sine mål, fremfor å være et mål i seg selv slik som i dag. Kombinasjonen av det gamle og det moderne kan gi et nytt landbruk som jobber med naturens og dyrenes premisser, og ikke mot.

Det naturlige kretsløpet som en gang eksisterte er nå brutt, og det er ikke tillatt å fôre griser med blandet matavfall i EU, et regelverk også Norge har føyet seg til. Det kastes forferdelig mye mat i Norge, faktisk 231 000 tonn hvert år, og hver dag kastes det blant annet 190 000 brød rett i søpla. Matkasting er noe ordentlig svineri, det er til å gråte av at så mye mat kastes uten å kunne bli brukt til det mest åpenbare, nemlig å fôre glade griser som elsker å spise mat vi ikke vil ha. Utnytting til kompost eller biogass er som sløseri å regne i forhold til ressursbesparelsen det hadde vært å gi matavfall til dyr i stedet. Alle må bidra til at mat som kan spises ikke kastes unødig, og det som uansett kastes bør utnyttes av grisene.

En frilandsgris roter i fornøyd i jorden. Foto: Oda Omholt

Forbrukerne har mye makt

Til syvende og sist er det forbrukere, innbyggerne i Norge, som spiser kjøttet, og vi bestemmer om det er kylling à la Brasil eller gressfôret lammekjøtt fra en lokal bonde på middagsbordet. Hva kan du som enkeltperson gjøre for å ha et mer bærekraftig kjøttforbruk, imens politikere, myndigheter, bondesamvirker og storsamfunnet endrer kurs? Det er mange ting, og jeg vil prøve å oppsummere best mulig:

Det første grepet å begynne med er å sørge for å ikke kaste mat, og særlig ikke kjøtt, melk og meieriprodukter som krever svært mye ressurser å produsere. Det gjør man ved å ikke kjøpe eller lage mer mat enn man trenger, ved å ha kontroll på rester og mat som fort går ut på dato, og ved å forstå at «best før» ikke betyr «kast meg» og heller bruke øye, nese og sunn oldemor-fornuft når man vurderer om noe er spiselig.

Det andre grepet er å redusere kjøttforbruket moderat og spesielt forbruket av kjøtt fra kraftfôrspisende dyr. Kylling og svin er kraftfôr-dyr, og kjøttet deres var forbeholdt fest før, ikke hverdag. Velg økologisk kylling eller frilandsgris om det først står på menyen. Av landbasert kjøtt burde det man spiser hovedsaklig komme fra drøvtyggere (storfe, sau, geit) som har spist størst mulig andel gress.

Like viktig er det å faktisk benytte seg av andre deler enn bare kjøttdeig og filet. Alle som lager mat burde lære seg hvordan man tilbereder de andre delene på dyret som ikke oppfattes som like eksklusive, slik som skank og knoke, bibringe, kjake, tunge, hode, føtter og hale. Disse delene trenger litt lengre tilberedningstid, men er til gjengjeld mye mer smakfulle og økonomiske. Innmat som lever og hjerte er næringsrikt og billig, og svært undervurdert. Dyrefett en god kilde til smak, næring og energi og er ikke farlig og helseskadelig slik helsemyndighetene lenge har påstått. Ben, brusk og hud på dyret gir oss deilig, næringsrik kraft. Alt av dyret kan brukes, og ut av respekt for dyret vi tar livet av, og ansvarsfølelse for jordens ressurser, burde det være en selvfølge.

Lam er et fantastisk kjøttslag som flere burde spise oftere enn bare lammelår til påske, et fårikålmåltid på høsten og en omgang pinnekjøtt til jul. Lam går ute hele sommeren og har spist minimalt med annet fôr enn urter og gress ute i naturen. Det er smakfullt kjøtt som passer like godt på grillen om sommeren som i varmende gryter om vinteren. Lam selges i butikken, og det er også mange sauebønder som er glade for å selge lammekjøtt direkte til kunden på høsten. På samme måte kan man søke ut storfe-bønder som bruker minimalt med kraftfôr eller produserer utelukkende gressfôret kjøtt, og bestille svinekjøtt fra gårder som har frilandsgris som får spise restemat og gå ute og rote i jorden.

I Norge i dag gasses millioner av verpehøns i hjel stedet for å bli slaktet og solgt, fordi det ikke er noen forbrukeretterspørsel etter høne. Om man spiser egg, så bør man ta ansvar og spise høne også. Med nok etterspørsel, ville butikkene kunne ført høne, som blir til nydelig suppe og frikassé. Den samme situasjonen gjelder for geitekje, som fødes for at geitemødrene skal melke. De blir også avlivet og ikke solgt som mat, fordi det ikke er stor nok etterspørsel. Her ødelegges det tonnevis av uutnyttet, ypperlig kjøtt, og vi forbrukere spiller en kjemperolle i å snu dette.

Til sist er det viktig å nevne havet ettertrykkelig. Vi har en unik mulighet til å ha fantastisk, villfanget fisk og sjømat i kostholdet i Norge. Ressursbruken og folkehelsen ville bedret seg veldig om folk flest spiste mer bærekraftig fanget fisk. Oppdrettslaks er like ille, om ikke verre, enn kylling: Fôret er 70 % vegetabilsk og soya-basert og verdenshavene fiskes tomme for å skaffe til veie det marine fôret og oljen som resten av fôret består av. Oppdrettsanleggene forurenser, oppdrettslaks rømmer i hundretusener til skade for norsk villaks, og dyrevelferden er elendig. Når vi har et bugnende matfat av vill fisk i havet vårt, er det galskap å ikke utnytte det til det fulle. Bærekraftig sjømat som skrei, hyse, sei, sild, makrell, krabbe og blåskjell er noe av det ypperste av norsk mat. Blåskjell er en undervurdert ressurs-helt, som dyrkes bærekraftig i havet helt uten å fôres på noe vis, og som smaker himmelsk.

Om landbruket hadde blitt lagt om til kjøttproduksjon basert på våre norske, naturgitte ressurser, nedbyggingen av matjord hadde blitt stoppet opp, matavfall utnyttet til dyrefôr, matkasting blitt redusert til et minimum og nordmenn hadde spist hele dyret og redusert kjøttforbruket til fordel for kjøtt av høyere kvalitet og villfanget fisk, ville vi kunne ha en selvforsynt, bærekraftig kjøttproduksjon i Norge, til glede for mennesker, dyr og miljø både i Norge og utlandet.

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.