I hjertet av Lofoten

Photo 21-06-16 14 01 53Etter et virkelig givende ukesopphold på vidunderlig vakre Træna, gikk turen videre nordover. Først med hurtigbåt til Bodø, hvor jeg hadde akkurat tid nok til å nyte en gigantisk porsjon lettsaltet torsk på tradisjonsrike Løvolds kafeteria. Deretter med ferge fra Bodø til Moskenes i Lofoten, en overfart over Vestfjorden som belønner deg med et uforglemmelig syn av Lofotveggen om værgudene står deg bi, med sol og havfrisk vind i fjeset når du står ute på dekk.

Min kjæreste og jeg var på vei til Leknes i Lofoten, for å besøke en Merete, en jeg aldri hadde møtt før, men som jeg hadde kommet i kontakt med gjennom bloggen. Hun hadde fortalt på inspirerende vis om det flotte småbruket hun bodde på, så når vi først var «i nabolaget» (langs Norges langstrakte kyst er slikt relativt!), var jeg glad for å høre at vi varmt velkomne. Den 16 timer lange turen fra Træna til Leknes gikk overraskende fort, det føltes fint å reise med båt og det satte i perspektiv hva en normal reisevei er – på 16 timer kan man komme seg til Johannesburg, Vancouver eller Beijing, men det betyr ikke at sjelen følger med når man reiser.

Photo 20-06-16 19 35 10 Photo 20-06-16 19 09 34Photo 21-06-16 13 46 04Lofoten er en perlerad. Bare noen minutter etter vi har hoppet på bussen ruller vi forbi billedskjønne Reine, deretter er det fjord, fjell, sjarker, fiskehjeller, beitende sau og småsamfunn i rask rekkefølge. Man rekker knapt å bli grepet av et panorama som er så vakkert at det gjør vondt, før neste kommer. Ramberg og Flakstad imponerte med sine hvite sandbanker, blåklare sjø og laaange grunner, og før vi visste ordet av det var vi fremme på Leknes der Merete møtte oss med en stor klem.

Det lille småbruket hennes Fjellheim kan bare beskrives som ren idyll. Et nydelig, varsomt oppusset våningshus var reddet fra skjebnen som falleferdig rønne og omgjort til et usedvanlig smakfullt hjem. Her var husets sjel tatt vare på og foredlet, og ikke tvunget vekk bak den typen paneler og belegg som hører mer hjemme i en sentrumsleilighet enn i et hus som har en rik historie å fortelle. Her var det balanse mellom varme tømmervegger, mykt furugulv og tidløs, jordnær estetikk.

FjellheimUtsikten derfra med blomsterenger, skog, fjell og sjø gjorde at jeg falt umiddelbart til ro, Fjellheim er et sted det er godt bare å være.  Utenfor klukket høner og kåte haner galte mens de fritt fikk rote i kjøkkenhagebedene, mens sauer og geiter beitet harmonisk på en flekk like bortenfor huset. Fuglene sang stemningsfullt i trærne under midnattsolen. Jeg ble varm i hjertet av alt dette livet rundt meg, og gledet meg inderlig over tanken på at en slik tilværelse er mulig. Sjelden opplever jeg så stor fred i meg som når jeg er omgitt av så mye liv og samtidig fullkommen ro på alle kanter som dette. Lofoten er et eventyrland som har mye å by på for både den eventyrlystne og den som søker ro, og heldigvis er det en sterk lokalbefolkning her som ikke så lett lar sitt særpreg utvanne av stadig flere tilreisende som vil ta dette underverket av norsk natur og kulturlandskap nærmere i øyesyn. Hav, natur og mennesker har formet hverandre her oppe.

Photo 21-06-16 19 11 57 Photo 22-06-16 13 56 15 (1) Photo 22-06-16 12 57 09 Photo 24-06-16 17 26 38

Noe av det mest verdifulle som finnes er å møte mennesker man oppnår en dypere forbindelse med, å virkelig bli kjent som mennesker på en måte som sjelden oppstår i dagliglivet hvor det mest blir overfladisk kontakt. Enda bedre er det når den andre personen i tillegg viser seg å være usedvanlig raus, åpen og varm, ja, rett og slett overstrømmende hjertelig – slik som godeste Merete. Sjelden har jeg opplevd slik umiddelbar varme ved første møte. Og da Widerøe-flyet vi skulle ta sørover ble innstilt grunnet lumsk skodde (noe som den lett resignerte holdningen til flyplasspersonal og andre reisende å dømme ikke var uvanlig), stod den forutseende Merete utenfor på ventet med bilen sin, så da ble det sannelig nok en fin natt på Fjellheim. Vi fikk jammen også med oss et solid stykke hjemmelaget flesk fra en av grisene hennes, det var et stort og tykt stykke spekk, altså av et helt annet kaliber enn Gilde-grisens syltynne spekklag. Det vekket assosiasjoner til italiensk spekemat, og er noe av det beste jeg har smakt av sitt slag her til lands.

Jeg var virkelig i hjertet av Lofoten, på mer enn ett vis.

Photo 21-06-16 14 14 32

Save

Save

Save

Save

Save

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.