I dag, 1. mai, er det gråvær, og etter mange solrike og vakre dager og netter kjennes det deilig å ha en god unnskyldning for å sitte inne i en lenestol krøllet sammen med Sisyphos (vår flotte pus og musefanger, mer om ham kommer siden!) med en god og varm kopp urtete, glede seg over de siste opplevelser her – og planlegge neste skritt her i livet på Skjoldehamn.

Her er vårnettene allerede lyse og vare, med soloppganger og -nedganger som aldri slutter å gripe meg. Enten jeg drar på tur til en av de mange og lange strendene her og stirrer mot horisonten eller vi bare sitter her i fjæra i Skjoldehamn og griller pølser med pinnebrød, lytter til musikk og bølgeslag til nattens ende. Mye spennende er på gang nå, endelig skal jeg kaste meg ut i nye matkulturelle prosjekter, idéene myldrer i alle kanter så det kan være vanskelig å fange dem, men det føles godt å kjenne våren krible i meg.

1. mai er for de fleste en kjærkommen fridag, en mulighet for langhelg eller slik jeg selv kjenner, en dag man kan tenke litt ekstra etter og få summet seg litt. Men når jeg tenker etter og det jeg har sett her i det vakre øysamfunnet Andøya i nord, så tenker jeg på alle som har slitt for å kunne klore seg fast her hvor naturen er som hardest, alle som har slitt og strevet, dag ut og dag inn uten å kny og som har bygget små samfunn i fellesskap. Fiskeren, sjømannen, kystkonene – havets arbeidere har skjøttet rikdommene vi ennå høster av, og om vi vil, vil fortsette å høste av om vi forvalter naturens rikdommer rett.

Bildet øverst er fra fiskemottaket på Nordmela en vakker vårnatt på tur lørdagen som var. Det har en nøktern verdighet i seg som jeg liker, et levende monument over kystfolket og rikdommene de har skapt for oss som samfunn, som alt for mange tar for gitt.

Pus gjesper fornøyd her i armkroken, langtidsstekt lam i leirgryte dufter godt, jeg kjenner at jeg er klar for våren og mai mens jeg setter på «Ellinors vise» som er blitt meg stadig mer kjær, den er naiv og ekte på én og samme tid:

Hør den fine sangen her.

Ellinors vise

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

Av Sverre Kjeldsberg (1946 – 2016)

Save

Save

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.