Sist helg kjente jeg suget etter vær og vind, og la mobil og alt som smakte av sivilisasjon hjemme. Jeg ville ut, oppleve naturen tett på, ha fri fra hverdagsstøyen som fyller hodet. Ofte skygger det for det indre livet som er lett å glemme blant gjøremål man tror man må gjøre, men som ofte er saker man gjør uten å spørre seg selv om hvorfor. Da oppsøker jeg nærnaturen, og Andøya er rik på områder hvor du kan tre inn i en annen verden hvor du ikke møter noen andre enn deg selv. Det er et interessant bekjentskap vi ofte overser.

Det er så lett å lage mer styr enn nødvendig for å ta seg en tur ut, så mye skal klaffe av utstyr, vær, tid og så mye annet. Men har man det viktigste, slik som sovepose, liggeunderlag, sekk, varmt tøy og en primus, så kan man dra avgårde sporenstreks uten om og men. Og med et telt i tillegg kan man dra ut i all slags vær.

Ta det som det kommer. Slike turer blir ofte best, og denne gangen dro jeg til et myrlendt landskap med spesielle geologiske formasjoner ved havet, hvor hav møter strand og land på en særegen måte.

Her lot jeg tiden flyte som den ville og fulgte kroppens egen rytme uten klokke. Klokken lå hjemme, sammen med resten av elektronikken. I slutten av mai er det nå lyst døgnet rundt med mindre variasjoner, og på turen lå det et tungt skylag over øya, noe som bidro til følelsen av å være helt i min egen verden.

Det blåste og regnet, sjøen bruste og myrlandskapet var rått og vått. Jeg sanket rekved og fikk fyr tross fuktigheten, det var glede og mestringsfølelse. Aldri kjenner jeg meg så tilfreds som når jeg kan sitte foran bålet og bare være der jeg er. Aldri smaker maten så godt som den jeg spiser når vinden rusker tak i meg og primusen hveser mens egg og bacon eller andre godsaker freser i pannen.

Du blir var omgivelsene på en annen og dypere måte og ser skjønnheten i det livet som utfolder seg rett foran deg.

Jeg tenker på tiden jeg lever i og all den tiden som kastes bort på distraksjoner som alltid å være påkoblet gjennom smarttelefoner, alltid følge med på noe utenfor oss selv som tilskuere til andres liv, mens livet raser forbi. Det er godt å kunne dele sine opplevelser med andre, la seg inspirere til selv å gripe dagen. Men når delingen av forestillingen om et vellykket liv blir selve målet, forsvinner selve livet i støyen.

Ute på dette vakre stedet kan jeg løfte blikket, og se meg selv og naturen omkring meg klarere, og bare være til.

Du burde ta den turen du også.

Save

Save

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.