Det beste kommer kanskje ikke alltid som overraskelser, men når det gjør det så kjennes det ekstra godt. Jeg skulle en tur til Dverberg for å møte min venninne Lisbeth som driver Marmelkroken gjestgiveri på Bø her på Andøya. Vi møttes på samfunnshuset på Dverberg hvor den nystartede ungdomsklubben Klubb1 serverte gode, nystekte vafler – veldig lovende for den oppvoksende generasjon! Møtet var fint og spennende ting er på gang (uten at jeg vil si så mye mer om det nå). Da jeg kom til samfunnshuset fikk jeg vite at gruppen Fotefar fra Tromsø skulle spille den kvelden, de var hentet til Dverberg av en av Andøyas største ildsjeler, Svein Spjelkavik. Jeg hadde aldri hørt om gruppen før, men tenkte at når jeg først var der, så kunne jeg også sjekke dem ut. Jeg kjøpte billett og satte meg ned i en fullsatt sal uten alt for store forventninger, for hva skal man forvente når man ikke vet noe som helst om gruppen?

Fra første strofe ble jeg fanget inn i deres musikalske, visuelle og poetiske univers. Folkemusikk i ny og samtidig tapning, nyfolk, er helt i min gate og vel så det. Fotefar har holdt på i 11 år, men var ikke merket av alderen, de har den særegne nerven og intensiteten som utstråles når de som står på scenen liker materialet de fremfører minst like godt som publikumet. Jeg lyttet og gikk helhjertet inn i musikkopplevelsen de bød på, og var helt til stede i hver eneste sang og stemning de manet frem.

Fotefar går i lanseringen av sitt siste album Flygande kråka får alltid nåkka bokstavelig talt i fotefaret til den nordnorske folkeminne- og folkemusikksamleren Edvard Ruud (1907–2001), og tolker folkemusikk og nordnorske fortellinger på sin særegne melodiske måte. På denne platen og på scenen har de med seg Julie Alapnes som er en kjent musiker og sanger fra Tromsø, blant annet kjent gjennom prosjektet Julietnorth. Fotefar fremfører sangene sine foran et lerret med kunstferdige animasjoner, lys og bildespill som understreker låtenes innhold og rykker en bort fra det trivielle.

Fotefar og utsikt fra Dverberg

Anekdoter, lydklipp fra fortid og arbeidsliv og kvikke, lokale språklige spissfindigheter er satt sammen til et større hele. Stemningene veksler fra det humørfylte, skjemtende, godt hjulpet av den gode kjemien de på scenen har seg i mellom og med publikum, og det melankolske, alvorsstemte. Å vekke fortiden til live gjøres ikke bedre enn gjennom formidlingen av stemmer og stemninger uten klar grense mellom det som var før og det som er nå, hvor gammelt og nytt veves sammen til et større teppe vi alle kan tilføre noe gjennom de liv vi lever.

Noen av de sporene som satte størst avtrykk etterpå var den egenkomponerte melankolske, vidunderlig vakre instrumentale Flygande kråka, Sjursveina med sine suggererende samples, Morten Finn, medrivende Kvellevo, for ikke å glemme sprudlende entusiastiske Kallen og staven.

Her sporet Flygande kråka:

Men dette er ikke til forkleinelse for de andre sporene. Jeg satt trollbundet fra start til slutt og ingen i salen på Dverberg unngikk å bli smittet av spillegleden til Fotefar.

Her kan du se en fremføring av Kallen og staven:

Siden jeg ikke hadde hørt om Fotefar tidligere kan jeg bare konstatere at det er en skam – disse fortjener å være kjent langt utover Nord-Norge av mange flere, og da jeg gikk ut etter konserten var vårkvelden ekstra lys over Dverberg.

Fotefars hjemmeside: https://www.fotefarmusikk.no/

Du kan lytte til albumet til Fotefar her:

 

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.