Endelig har jeg landet, det kjennes ut som jeg nå kommer ut av vinterdvalen etter mitt livs største reise mot nord til mitt nye liv i Skjoldehamn.

Rett før julaften i fjor reiste jeg og min kjære nordover til vårt nye hjemsted, Skjoldehamn på Andøya i Vesterålen, langt der oppe i nord. Etter å ha sendt av gårde et gedigent lass med bøker og møbler med flyttebil, pakket vi resten av pikkpakket vårt inn i den velbrukte doningen jeg hadde kjøpt litt før og kjørte de nærmere 150 milene opp til mørketid og uvær.

Etter å ha vært på jakt i hele fjoråret og vel så det, kom jeg etter utallige søk på Finn.no over selve drømmestedet, en plass nordpå langt utenfor allfarvei med utviklingsmuligheter og store mengder sjarm og idyll. På bildene så jeg et gammelt handelssted fra rundt 1850 med laftet hovedhus, sjøhus, naust og drengestue, og en fantastisk utsikt der eiendommen lå midt mellom fjord og fjell. Jeg ringte megleren, bestilte umiddelbart flybillett til Andenes og dagen etter var jeg så langt nord jeg noensinne hadde vært i mitt liv og tok stedet i nærmere øyesyn, men jeg hadde egentlig bestemt meg allerede: Dette skal jeg ha!

Det lille stedet ved havet

Slik gikk det. Vi kom frem dagen før lille julaften, temmelig utslitte etter den tre dager lange kjøreturen. Da vi kom var det surt, kaldt og midt i dypeste mørketiden. Men ikke før flyttebilen hadde kommet sto naboene på døren, hjelpsomme og varme, og beviste at stereotypien om den rause og vennlige nordlendingen har alt med virkeligheten å gjøre, for folket her nordpå har vært varme og imøtekommende uten unntak hittil.

Jeg hadde med flust av idéer i bagasjen inspirert av de mange prosjektene jeg har vært med på knyttet til natur, økologi, matkultur og opplevelser og var klar til å gyve løs med en gang. Trodde jeg. Men da jeg var kommet frem og etter varm velkomst hadde presentert meg, kjente jeg hvor sliten og lei jeg var av det hastende, stressende livet jeg hadde levd på Østlandet. Hvor man gjør og gjør og gjør uten at man egentlig er i det, man tas med uten å være helt tilstede. Jeg var så trett og så glad for å ha kommet frem, og under den mørke himmelen med det brusende havet og kuling utenfor kjentes det skjønt å bare lene seg tilbake og ta en dag av gangen. Jeg ville finne fast grunn under føttene – finne tilbake til meg selv og livet jeg ønsker å leve.

Sakte men sikkert som en bjørk i vinterdvale har jeg kjent livskraften og -saften vende tilbake. Turer i de mektige landskapene på Andøya, møter med fine lokalfolk, småpusling i den nye heimen, strøjobber og bare det å stå på stranden nedenfor huset og betrakte bølger, havørn og fjell har fylt hverdagen på en naturlig og lite stressende måte. Jeg kan konstatere at jeg ikke en eneste gang, tross sure vinder og mørketid, har angret på valget om å flytte til Skjoldehamn. Livet jeg alltid har ønsket å leve er mye tettere på her enn det noen sinne har vært. Jeg har lengtet etter å bo et sted som dette hele livet, med mulighet for en levemåte i takt med naturen og historien. Her er naturen og omgivelsene aldri stillestående, det er dramatisk, vakkert, lunt og voldsomt, om hverandre.

Våren er ennå ikke kommet her, snøen ligger tykt som et hvitt teppe, men dagene har blitt lengre og kveldene lysere, og tjelden piper så fint i fjæra – et sikkert vårtegn. Jeg kjenner idéer myldre og vokse rolig frem, kjenner at jeg gleder meg til å fortsette det som er påbegynt her i Skjoldehamn, en liten plass ved havet. Jeg kjenner at jeg har kommet hjem.

Save

Save

Save

Save

Save

Save

Save

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.