Det er lett å bli sittende fast når alt er på stell og livet synes å gå helt av seg selv, uten at man egentlig er helt til stede. Da kan en reise langt nordvest gi perspektiv og luft under vingene.

Jeg er født på Østlandet og vokst opp på Ås, og selv om jeg har reist litt her og der i verden, er det Østlandet jeg kommer fra, det er her det jeg har kalt «hjem» alltid har vært. Men hva når det vante ikke føles som «hjem» mer, når slake åser, mild bris og urbane strøk ikke lenger snakker til meg?

Jeg er på let, etter et sted hvor jeg kjenner jeg kan vokse og virkeliggjøre mine drømmer, og hittil er det det barske, vakre og ville, men gjestfrie nord som lokker og drar mest. Så med en likesinnet kjæreste på slep, er jeg på utkikk etter et sted hvor føtter og røtter kan gro fast, med bred horisont, høy himmel, salt hav, grønt gress og alt som hører med.

Det er her det lille, store stedet ute i havet kommer inn. Midt i søket etter naturskjønne steder dukket plutselig Træna opp, tilsynelatende fra ingensteds. Et lite øysamfunn bestående av flere hundre øyer, holmer, skjær, helt ytterst og nakent i havgapet utenfor Helgeland. Her klorer fremdeles oppunder 500 mennesker seg fast på polarsirkelen, slik de har gjort det faktisk i tusener av år, og her arrangeres Trænafestivalen, en festival som selv utenlandske magasiner har utropt til den hippeste festivalen å besøke.

Og her finnes også det fantastiske fyrverkeriet av en utviklingssjef, Moa Björnson, som med prosjektet «Tenk Træna» og et varmt og entusiastisk velkommen over e-post fikk oss til å umiddelbart sette kursen rett nordvest.

Trana-3Utsiktspunkt på Husøy

Reisen var lang – fra Oslo til Bodø og deretter med båt nedover Helgelandskysten – likevel føltes den ikke lang i tid, da det var den vakreste sjøreisen jeg har tatt i Norge, inn gjennom fjorder, mellom holmer, forbi viker og øysamfunn. Og endelig, mens vi nærmet oss øya Lovund i hurtigbåten, fikk jeg øye på Trænas særegne profil, de karakteristiske taggete fjellene med Trænstaven som en mytisk hildring over horisonten. Dette synet har en overjordisk tiltrekningskraft, som et landskap fra en svunnen tid hvor jorden ennå var ung. Der ute for seg selv ligger Træna, med bare det store åpne havet mellom seg og Islands nordligste tupp.

Vi ankom fergekaien på Husøy, hvor de fleste trænværingene bor, og selv om det var sent på kveld, ble vi allikevel tatt varmt imot av Moa på bryggen og det tok ikke lang tid før vi ble kjent med folk som kan karakteriseres som uvanlig åpne og gjestfrie. Træna er som alle småsamfunn under press fra sentralisering og fraflytting, men på Træna finnes ikke bare stayerånd, men òg store ambisjoner. Havfolket, som de kalles, er ikke redd for å tenke stort på Træna, enten det handler om prosjekter som «Artist in Residence», nordisk matkultur, spennende arkitektur, tang-workshops, musikkfestivaler, og ikke minst fiske og havbruk – øysamfunnets ryggrad. For det er havet som er Trænas levegrunnlag og største inntektskilde, fisken har alltid vært hele grunnen til at øysamfunnet lever. Men går det slik folk på Træna vil, så blir det flere ben å stå på.

File 02-07-16 18 19 31 Photo 19-06-16 14 17 11

Vi ble flott innlosjert på Fløholmen med panoramautsikt mot øya Sanna, som bærer den spektakulære tanngarden av en fjellprofil. Huset vi bodde i er prisbelønt som norsk tre-arkitektur, og her ble vi fort kjent med flere besøkende. Blant andre en flott gjeng svenske arkitektstudenter som i skrivende stund bygger en badstu i Trænas eldste gjenværende naust, planen er at det skal stå klart til Trænafestivalen.

På øya Selvær deltok jeg i en workshop om tang som hudpleie (ja, det går an!), men ikke minst besøkte jeg de eldre brødrene Torfinn og Trygve som i mange år har drevet som fiskere og bønder, og bor sammen den dag i dag. Dessverre har tiden krevd sitt, det var sist sauer på Selvær for tre år siden, og vi snakket om behovet for arvtagere som vil drive deres vakre bruk ytterst på den nøgne ø.

Det får meg til å drømme og tenke på muligheter, knyttet til opplevelser av hav, matkultur, lokalprodusert mat, kunst og mennesker som møtes.

Photo 17-06-16 14 47 26Traena_panorama_2

Oppholdet ble avsluttet med et festlig lite lag på det lokale vannhullet, Havfolkets Hus, og jeg ble blant annet kjent med den svenske trubaduren Stefan Sundström, den røffe og elskverdige visesangeren som har lagt sin elsk på øysamfunnet og folket, og kommer hit for å finne ro og harmoni hvert år. Og det er ikke vanskelig å forstå. Træna er lite, men samtidig veldig og stort som havet er. Det preger befolkningen og de som flytter hit og blir en del av øysamfunnets store familie.

Blir Træna stedet vi flytter til for å bygge bo? Vi har ikke bestemt oss ennå, men det frister. Jeg kjenner meg nærmest forelsket i øysamfunnet og folkene her som ikke viker tilbake for hverken storm, festivaler eller folk som kommer langveisfra. Takk, Havfolket, for en fantastisk uke hos dere. Uansett hvor livet tar meg så er Træna en plass jeg vet jeg kommer tilbake til.

Oda på SannaTræna i sikte

Save

Save

Oda står bak bloggen Natur og Mat. Hun er en stolt nyutdannet naturforvalter, en engasjert naturverner og brennende opptatt av matkultur, miljø, samfunn og helse.